Kids

eso1335no — Pressemelding

Et umake par

To svært ulike stjernetåker i Melkeveiens nabogalakse

7 August 2013

ESOs Very Large Telescope har avbildet et interessant stjernedannelsesområde i Store magellanske sky, en av Melkeveiens satellittgalakser. Det skarpe bildet viser to iøynefallende skyer av glødende gass: rødlige NGC 2014 og dens blå nabo NGC 2020. Selv om de er svært forskjellige, er begge formet av kraftige partikkelvinder fra ekstremt varme nyfødte stjerner. Stjernene sender dessuten ut intens stråling som får gassen til å lyse kraftig.

Dette nye bildet er tatt med Very Large Telescope (VLT) ved ESOs Paranal-observatorium i Chile – det beste stedet for astronomiske observasjoner på den sørlige halvkule.

Hvis man titter opp mot stjernebildet Gullfisken en klar og mørk natt, vil man selv uten teleskop se en diffus lysflekk som ved første øyekast kan minne om en liten sky i Jordas atmosfære. Kanskje var dette sjøfareren Ferdinand Magellans første tanke da han i 1519 fikk øye på skyen under sin berømte jordomseiling. Magellan ble drept på Filippinene på hjemveien, men mannskapet hans fortalte om denne skyen og dens mindre nabo da de kom tilbake til Europa. Mye senere ble de to objektene, som vi i dag vet er små galakser, oppkalt etter Magellan – på norsk henholdsvis Store magellanske sky og Lille magellanske sky. Skyene var kjent blant flere sivilisasjoner på den sørlige halvkule lenge før Magellans seilas, og tidligere europeiske oppdagelsesreisende må også ha sett dem, men dog ikke innrapportert dem.

Store magellanske sky produserer nye stjerner hele tiden. Enkelte av dens stjernedannende områder kan til og med sees med det blotte øye, som for eksempel den berømte Tarantelltåken (eso1033). Det finnes imidlertid andre og mindre – men likevel fascinerende – regioner som astronomene studerer i detalj ved hjelp av kraftige teleskoper. Dette nye VLT-bildet viser et umake par: NGC 2014 og NGC 2020.

Den rødrosa stjernetåken til høyre, NGC 2014, består av hovedsakelig hydrogengass, og inneholder også en gruppe varme, unge stjerner. Den intense strålingen fra disse nye stjernene slår elektronene løs fra atomene i den omliggende hydrogengassen og ioniserer den, noe som gjør at gassen sender ut lys med en karakteristisk rød farge.

Foruten sterk stråling produserer massive, unge stjerner også kraftige stjernevinder, som med tiden blåser vekk gassen rundt dem. Til venstre for overnevnte hop ser en enslig, lyssterk og svært varm stjerne ut til å ha startet denne prosessen [1]. Den har skapt et hulrom som omgis av en boblelignende struktur kalt NGC 2020. Den særegne blåfargen hos dette fascinerende objektet skyldes at strålingen fra stjernen i midten har ionisert gassen – i dette tilfellet oksygen snarere enn hydrogen.

De helt forskjellige fargene til NGC 2014 og NGC 2020 har sin bakgrunn i både den ulike kjemiske sammensetningen til gasskyene og temperaturen til stjernene som får skyene til å gløde. I tillegg spiller avstanden mellom stjernene og den tilhørende gasskyen en rolle.

Store magellanske sky ligger omkring 163 000 lysår (eso1311) fra vår galakse, Melkeveien. Det er en svært liten avstand i kosmisk målestokk. Nærheten gjør denne lille galaksen til et særdeles viktig objekt for astronomer ettersom den kan studeres i mye større detalj enn mer fjerntliggende systemer. Dette faktum var en av hovedgrunnene for å bygge teleskoper på den sørlige halvkule, noe som ledet til etableringen av ESO for over 50 år siden. Store magellanske sky inneholder mindre enn en tidel av Melkeveiens masse og er bare ca. 14 000 lysår stor – til sammenligning er Melkeveiens diameter omtrent 100 000 lysår. Astronomer klassifiserer den som en irregulær dverggalakse, skjønt den har et par trekk til felles med spiralgalakser, nærmere bestemt en tydelig stavstrukturer med stjerner i sentrum samt én spiralarm. Dens uregelmessige form antas å stamme fra gravitasjonelle vekselvirkninger med Melkeveien og sin mindre navnebror, Lille magellanske sky.

Bildet er tatt med FORS2-instrumentet (FOcal Reducer and low dispersion Spectrograph) på VLT i forbindelse med ESOs Cosmic Gems-program [2].

Fotnoter

[1] Denne stjernen er et eksempel på en sjelden type kalt Wolf-Rayet-stjerner. Disse kortlivede stjernene er særdeles varme – overflatetemperaturen kan være mer enn ti ganger høyere enn på Sola. De er også svært lyssterke og dominerer nærområdet rundt seg.

[2] Hensikten med ESOs Cosmic Gems-program (mer info på engelsk) er å ta bilder av fascinerende, spennende eller vakre himmelobjekter og bruke dem til utdannings- og formidlingsformål. Prosjektet behøver bare små mengder observasjonstid, som kombinert med ellers uutnyttede perioder i teleskopenes tidsskjema, minimerer innvirkningen på de vitenskapelige observasjonene. Alle data gjøres dessuten tilgjengelige for profesjonelle astronomer gjennom ESOs vitenskapsarkiv.

Mer informasjon

ESO, European Southern Observatory, er den fremste mellomstatlige astronomiorganisasjonen i Europa og verdens desidert mest produktive astronomiske observatorium. Organisasjonen er finansiert av 15 land: Belgia, Brasil, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og Østerrike. ESOs ambisiøse virksomhet fokuserer på design, bygging og drifting av effektive bakkebaserte observasjonsanlegg for å muliggjøre banebrytende vitenskapelige oppdagelser. ESO spiller også en ledende rolle i å fremme og organisere samarbeid innenfor astronomisk forskning. ESO driver tre unike, verdensledende observatorier i Chile: La Silla, Paranal og Chajnantor. Ved Paranal driver ESO Very Large Telescope, verdens mest avanserte astronomiske observatorium for synlig lys, og to såkalte kartleggingsteleskop. VISTA observerer i infrarødt og er verdens største kartleggingsteleskop, mens VLT Survey Telescope er det største teleskopet som er designet utelukkende for himmelkartlegginger i synlig lys. ESO er den europeiske partner i et revolusjonerende teleskop kalt ALMA, nåtidens største astronomiprosjekt. ESO planlegger for tiden et ekstremt stort optisk/nær-infrarødt teleskop som har fått betegnelsen E-ELT: European Extremely Large Telescope. Med en speildiameter på rundt 39 meter vil dette bli det største "øye" i verden som skuler opp på himmelen.

Linker

Kontakter

Jan-Erik Ovaldsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Andreas O. Jaunsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Richard Hook
ESO, Public Information Officer
Garching bei München, Germany
Tlf.: +49 89 3200 6655
Mob.: +49 151 1537 3591
E-post: rhook@eso.org

Dette er en oversettelse av ESOs pressemelding eso1335 i regi av ESON, et nettverk av personer i ESOs medlemsland (samt noen utenfor ESO, som Norge) som fungerer som lokale mediekontakter i forbindelse med pressemeldinger og andre nyheter fra ESO. Norske kontakter er Jan-Erik Ovaldsen og Andreas O. Jaunsen. Pressemeldingen er oversatt av JEO.
Bookmark and Share

Om pressemeldingen

Pressemld. nr.:eso1335no
Navn:Henize 55, Large Magellanic Cloud, LMC, NGC 2014, NGC 2020
Type:• Local Universe : Nebula
• X - Nebulae
Facility:Very Large Telescope

Bilder

To svært ulike stjernetåker i Store magellanske sky
To svært ulike stjernetåker i Store magellanske sky
To svært ulike stjernetåker i stjernebildet Gullfisken
To svært ulike stjernetåker i stjernebildet Gullfisken
Vidvinkelbilde av NGC 2014 og NGC 2020 i Store magellanske sky
Vidvinkelbilde av NGC 2014 og NGC 2020 i Store magellanske sky

Videoer

Zoom inn på stjernetåkene NGC 2014 og NGC 2020
Zoom inn på stjernetåkene NGC 2014 og NGC 2020
Panorering over VLTs bilde av NGC 2014 og NGC 2020
Panorering over VLTs bilde av NGC 2014 og NGC 2020

Se også