Kids

eso1338no — Pressemelding

Planetariske tåker med snodig orientering på himmelen

4 September 2013

Astronomer har brukt ESOs New Technology Telescope og NASA/ESAs Hubble-teleskop for å studere mer enn hundre planetariske stjernetåker i Melkeveiens sentralområde. Mange av tåkene ligner sommerfugler, og forskerne har funnet ut at disse ser ut til å ha en foretrukket retning i rommet. Det er et mystisk og overraskende resultat gitt objektenes ulike forhistorie og egenskaper.

Stjerner som Sola kaster sine ytre gasslag ut i rommet mot slutten av sitt liv og danner såkalte planetariske tåker. Disse vakre, lysende stjernetåkene kommer i mange forskjellige former og farger. En bestemt type kalles bipolare planetariske tåker, der den utslyngede gassen har fått en timeglass- eller sommerfuglaktig fasong omkring moderstjernen.

Alle disse stjernetåkene ble dannet på forskjellige steder og har forskjellige egenskaper. Verken de enkelte tåker eller stjernene som gav opphav til dem, har noensinne hatt noe med hverandre å gjøre. Astronomer ved Universitetet i Manchester i Storbritannia har likevel avdekket overraskende likheter mellom noen av tåkene: Flere av dem ser faktisk ut til å ha samme orientering på himmelen.

"Dette er en forbausende oppdagelse og et meget viktig funn hvis det viser seg å holde vann," forteller en av de to forfatterne av forskningsartikkelen, Bryan Rees ved Universitetet i Manchester. "Mange av disse kosmiske sommerfuglene ser ut til å ha sine lange akser [1] innrettet langs planet av galaksen vår. Ved hjelp av bilder fra både Hubble-teleskopet i bane rundt Jorda og New Technology Telescope på bakken i Chile kunne vi gjøre grundige undersøkelser av disse snodige objektene."

Astronomene tok for seg 130 planetariske tåker i Melkeveiens sentrale utbulning (dvs. området rundt sentrum av vår galakse der den er litt tykkere enn ellers). De identifiserte tre ulike typer [2] og studerte deres egenskaper og utseende grundig.

"To av tåkepopulasjonene hadde ingen bestemt retning på himmelen, akkurat slik man ville forvente. Men den tredje typen, de bipolare tåkene, viste seg å ha en foretrukket retning i forhold til galakseplanet," forklarer medforfatter Albert Zijlstra, også fra Universitetet i Manchester. "Det er overraskende at tåkene har samme orientering. Men at dette skjer i Melkeveiens tette sentralområde, er enda mer forbløffende."

Astronomer antar at formen til planetariske tåker bestemmes hovedsakelig av rotasjonen til stjernesystemet de dannes i. Systemet kan for eksempel være en dobbeltstjerne [3] eller ha planeter i bane rundt seg, noe som i begge tilfeller kan ha stor betydning for hvilken form den utslyngede gassen får. Utseendet til bipolare tåker er blant de mest ekstreme og er sannsynligvis skapt av kraftige jetstråler som blåser masse vekk fra dobbeltstjernesystemet i retning vinkelrett på omløpsbanene.

"Orienteringen til de bipolare tåkene indikerer at det er noe spesielt og merkelig ved stjernesystemer som holder til vår galakses sentrale utbulning," forteller Rees. "For å frambringe det vi observerer, må stjernesystemene som skapte disse tåkene, rotere vinkelrett på de interstellare skyene som stjernene ble dannet fra. Det vil i så fall være veldig rart."

Moderstjernenes egenskaper virker utvilsomt inn på tåkenes utseende, men de nye funnene hinter også om en annen og mer mystisk faktor. Hele den sentrale utbulningen roterer rundt galaksesenteret, og denne kan ha større innflytelse enn tidligere antatt over hele vår galakse – via sitt magnetfelt. Astronomene bak den nye studien foreslår at de planetariske tåkenes velordnede oppførsel kan skyldes tilstedeværelsen av sterke magnetfelt i tiden da galaksens utbulning ble til.

Fordi slike tåker som ligger nærmere oss, ikke oppviser den samme ordnede orienteringen, må disse magnetfeltene ha vært mange ganger sterkere enn de er i vårt kosmiske nabolag i dag.

"Det er mye å lære ved å studere disse objektene. Hvis de faktisk oppfører seg på denne uventede måten, har det følger for fortiden til ikke bare enkeltstjerner, men hele vår galakse," avslutter Zijlstra.

Fotnoter

[1] Den "lange aksen" i en bipolar tåke går gjennom vingene til sommerfuglen, mens den "korte aksen" skjærer gjennom kroppen.

[2] Ut fra bildene ble de planetariske tåkene klassifisert i henhold til tre typer: elliptiske tåker, enten med eller uten en indre struktur med en gitt retning, og bipolare tåker.

[3] Et dobbeltstjernesystem (eller dobbeltstjerne) består av to stjerner som kretser rundt sitt felles massesenter.

[4] Svært lite er kjent om opprinnelsen og egenskapene til de magnetiske feltene som fantes i galaksen vår da den var ung. Det er derfor uklart om de har økt i styrke over tid, eller avtatt.

Mer informasjon

Denne studien presenteres i en forskningsartikkel i journalen Monthly Notices of the Royal Astronomical Society: "Alignment of the Angular Momentum Vectors of Planetary Nebulae in the Galactic Bulge"

Forskerteamet består av B. Rees (University of Manchester, Storbritannia) og A. A. Zijlstra (University of Manchester, Storbritannia). Rees kom seint inn i astronomien – han bestemte seg for å ta doktorgrad etter at han hadde førtidspensjonert seg. Forskningen som presenteres her, var del av hans doktorgradsavhandling. 

ESO, European Southern Observatory, er den fremste mellomstatlige astronomiorganisasjonen i Europa og verdens desidert mest produktive astronomiske observatorium. Organisasjonen er finansiert av 15 land: Belgia, Brasil, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og Østerrike. ESOs ambisiøse virksomhet fokuserer på design, bygging og drifting av effektive bakkebaserte observasjonsanlegg for å muliggjøre banebrytende vitenskapelige oppdagelser. ESO spiller også en ledende rolle i å fremme og organisere samarbeid innenfor astronomisk forskning. ESO driver tre unike, verdensledende observatorier i Chile: La Silla, Paranal og Chajnantor. Ved Paranal driver ESO Very Large Telescope, verdens mest avanserte astronomiske observatorium for synlig lys, og to såkalte kartleggingsteleskop. VISTA observerer i infrarødt og er verdens største kartleggingsteleskop, mens VLT Survey Telescope er det største teleskopet som er designet utelukkende for himmelkartlegginger i synlig lys. ESO er den europeiske partner i et revolusjonerende teleskop kalt ALMA, nåtidens største astronomiprosjekt. ESO planlegger for tiden et ekstremt stort optisk/nær-infrarødt teleskop som har fått betegnelsen E-ELT: European Extremely Large Telescope. Med en speildiameter på rundt 39 meter vil dette bli det største "øye" i verden som skuler opp på himmelen.

Linker

Kontakter

Jan-Erik Ovaldsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Andreas O. Jaunsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Albert Zijlstra
University of Manchester
Manchester, UK
Tlf.: +44 1613 063925
E-post: a.zijlstra@manchester.ac.uk

Bryan Rees
University of Manchester
Manchester, UK
Tlf.: +44 1612 754145
E-post: bryan.rees@manchester.ac.uk

Richard Hook
ESO, Public Information Officer
Garching bei München, Germany
Tlf.: +49 89 3200 6655
Mob.: +49 151 1537 3591
E-post: rhook@eso.org

Dette er en oversettelse av ESOs pressemelding eso1338 i regi av ESON, et nettverk av personer i ESOs medlemsland (samt noen utenfor ESO, som Norge) som fungerer som lokale mediekontakter i forbindelse med pressemeldinger og andre nyheter fra ESO. Norske kontakter er astronomene Jan-Erik Ovaldsen og Andreas O. Jaunsen. Pressemeldingen er oversatt av JEO.

Om pressemeldingen

Pressemld. nr.:eso1338no
Type:• Local Universe : Nebula : Type : Planetary
• X - Nebulae
Facility:Hubble Space Telescope,New Technology Telescope
Science data:2013MNRAS.435..975

Bilder

Den bipolare planetariske stjernetåken NGC 6537
Den bipolare planetariske stjernetåken NGC 6537
Eksempler på bipolare planetariske stjernetåker
Eksempler på bipolare planetariske stjernetåker
Den bipolare planetariske stjernetåken Hubble 12
Den bipolare planetariske stjernetåken Hubble 12

Stock Visuals

Stock Image 1
New Technology Telescope (NTT)

Se også