eso1603nb — Pressemelding

Melkeveiens rene og pene galaktiske nabo

27. januar 2016

Mange galakser er stappfulle av støv, mens andre har sporadiske mørke striper av ugjennomsiktig kosmisk sot som slynger seg mellom stjernene. Den lille og uvanlige galaksen IC 1613 er derimot besatt av å holde huset rent. IC 1613 inneholder svært lite kosmisk støv, noe som er til stor hjelp når astronomer studerer dens stjerner og gass. Galaksens renslighet er faktisk avgjørende for vår forståelse av universet rundt oss. Bildet er tatt med OmegaCAM-kameraet på ESOs kartleggingsteleskop VST i Chile.

IC 1613 er en dverggalakse i stjernebildet Hvalen. Dette nye bildet [1] fra ESOs VLT Survey Telescope (VST) viser galaksens spredte stjerner og rosalysende gasståker i all deres prakt.

Den tyske astronomen Max Wolf oppdaget den svake gløden fra IC 1613 i 1906. I 1928 klarte Wolfs landsmann Walter Baade å identifisere enkeltstjerner i galaksen ved hjelp av 2,5-metersteleskopet ved Mount Wilson-observatoriet i California. Ut fra disse observasjonene trakk astronomene den slutning at galaksen må ligge nokså nær Melkeveien, for det er bare mulig å oppløse enkeltstjerner i de galaksene som ligger aller nærmest vår egen.

Siden da har forskere bekreftet at IC 1613 faktisk tilhører Den lokale gruppe, en samling av drøyt 50 galakser inkludert Melkeveien. Avstanden til IC 1613 er «bare» litt over 2,3 millioner lysår, så den er forholdsvis nøye studert. Man har blant annet funnet ut at den er en irregulær dverggalakse som mangler mange av egenskapene (deriblant et skiveformet område av stjerner) man typisk finner i andre små galakser.

Det IC 1613 mangler når det gjelder form, tar den igjen på renslighet og orden. Vi kjenner IC 1613s avstand med forbløffende god nøyaktighet delvis fordi det er uvanlig lite støv både inni selve galaksen og langs synslinjen fra Melkeveien. Dette gir bedre og mer presise observasjoner [2].

Den andre grunnen til at astronomer har kunnet beregne avstanden til IC 1613 så nøyaktig, er at galaksen inneholder en rekke meget nyttige variable stjerner. Disse kommer i to utgaver: cepheider og RR Lyrae [3]. Begge stjernetypene pulserer, det vil si stjernens radius og lysstyrke øker og avtar i en jevn rytme (jf. eso1311), et fenomen astronomer for lengst har lært seg å utnytte for å beregne avstanden til andre og enda fjernere objekter.

Fra vårt daglige liv vet vi godt at lysende objekter som lyspærer eller stearinlys framstår svakere jo lenger unna oss de er. Astronomer kan bruke dette enkle prinsippet for å finne ut eksakt hvor langt unna objekter i universet er. Forutsetningen er at man vet hvor sterkt objektene egentlig lyser, noe vi kan kalle deres sanne lysstyrke.

Cepheidestjerner og RR Lyrae-stjerner har en spesiell egenskap: Perioden lysstyrken varierer med er nemlig direkte knyttet til stjernenes sanne lysstyrke. Ved å måle perioden til lysstyrkevariasjonene, kan forskere altså utlede hvor sterkt stjernene faktisk lyser. Og videre, ved å sammenligne disse verdiene med stjernenes målte (tilsynelatende) lysstyrker, kan man finne ut hvor langt unna stjernene må være for å framstå like svake som det de faktisk gjør på nattehimmelen.

Stjerner vi kjenner den sanne lysstyrken til, fungerer dermed som standardlys («standard candles» på engelsk), på samme måte som et stearinlys med kjent lysstyrke kan brukes for å bestemme avstand ut fra hvor mye svakere flammen lyser når man beveger seg bort fra den.

Eksempler på viktige astronomiske standardlys er de typene variable stjerner vi finner i IC 1613, og mer sjeldne supernovaeksplosjoner av type Ia. Sistnevnte kan observeres i mye større avstander enn variable stjerner. Ved bruk av nøye kalibrerte standardlys har astronomer konstruert en kosmisk avstandsstige som gjør det mulig å beregne avstanden til stadig mer fjerntliggende astronomiske objekter.

For flere tiår siden hjalp IC 1613 astronomene med å utarbeide metoder for å utnytte variable stjerner for å kartlegge universets utstrekning. Ikke verst for en liten, formløs galakse.

Fotnoter

[1] OmegaCAM har 32 bildebrikker (CCD-er) med totalt 256 megapiksler. Kameraet er montert på det 2,6 meter store VLT Survey Telescope (VST) ved Paranal-observatoriet i Chile. Flere bilder tatt med OmegaCAM finnes her.

[2] Kosmisk støv består av forskjellige tyngre grunnstoffer, som f.eks. karbon og jern, så vel som større molekyler. I tillegg til å blokkere lys slik at bakenforliggende objekter blir vanskeligere å se, sprer støvpartiklene blått lys i større grad enn rødt. Resultatet er at kosmisk støv får himmelobjekter til å framstår rødere enn det de egentlig er. Denne effekten kan korrigeres for når astronomene analyserer objektenes lysstyrker. Likevel, jo mindre støv det er mellom oss og himmelobjektet, desto mer nøyaktige blir observasjonene og målingene.

[3] Bortsett fra de to Magellanske skyer er IC 1613 den eneste irregulære dverggalaksen i Den lokale gruppe hvor man har identifisert variable stjerner av typen RR Lyrae.

Mer informasjon

ESO, European Southern Observatory, er den fremste mellomstatlige astronomiorganisasjonen i Europa og verdens desidert mest produktive astronomiske observatorium. Organisasjonen er finansiert av 16 land: Belgia, Brasil, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Polen, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og Østerrike, samt vertsnasjonen Chile. ESOs ambisiøse virksomhet fokuserer på design, bygging og drifting av effektive bakkebaserte observasjonsanlegg for å muliggjøre banebrytende vitenskapelige oppdagelser. ESO spiller også en ledende rolle i å fremme og organisere samarbeid innenfor astronomisk forskning. ESO driver tre unike, verdensledende observatorier i Chile: La Silla, Paranal og Chajnantor. Ved Paranal har ESO oppført Very Large Telescope, verdens mest avanserte astronomiske observatorium for synlig lys, og to såkalte kartleggingsteleskoper. VISTA observerer i infrarødt og er verdens største kartleggingsteleskop, mens VLT Survey Telescope er det største teleskopet som er designet utelukkende for himmelkartlegginger i synlig lys. ESO er en viktig partner i ALMA, nåtidens største astronomiprosjekt. På Cerro Armazones, ikke langt fra Paranal, er ESO i ferd med å bygge European Extremely Large Telescope (E-ELT). Med en speildiameter på 39 meter vil dette bli det største «øye» i verden som skuler opp på himmelen.

Linker

Bilder tatt med VST
Bilder av VST

Kontakter

Jan-Erik Ovaldsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Andreas O. Jaunsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Richard Hook
ESO Public Information Officer
Garching bei München, Germany
Tlf.: +49 89 3200 6655
Mob.: +49 151 1537 3591
E-post: rhook@eso.org

ESO i sosiale medier

Dette er en oversettelse av ESOs pressemelding eso1603 i regi av ESON, et nettverk av personer i ESOs medlemsland (samt noen utenfor ESO, som Norge) som fungerer som lokale mediekontakter i forbindelse med pressemeldinger og andre nyheter fra ESO. Norske kontakter er astronomene Jan-Erik Ovaldsen og Andreas O. Jaunsen. Pressemeldingen er oversatt av JEO.

Om pressemeldingen

Pressemld. nr.:eso1603nb
Navn:IC 1613
Type:Local Universe : Galaxy : Size : Dwarf
Facility:VLT Survey Telescope

Bilder

Dverggalaksen IC 1613
Dverggalaksen IC 1613
Dverggalaksen IC 1613 i stjernebildet Hvalen
Dverggalaksen IC 1613 i stjernebildet Hvalen
Vidvinkelbilde av himmelen rundt dverggalaksen IC 1613
Vidvinkelbilde av himmelen rundt dverggalaksen IC 1613

Videoer

Zoom inn på dverggalaksen IC 1613
Zoom inn på dverggalaksen IC 1613
Et nærmere blikk på dverggalaksen IC 1613
Et nærmere blikk på dverggalaksen IC 1613
Zoom inn på dverggalaksen IC 1613 (planetariumsversjon)
Zoom inn på dverggalaksen IC 1613 (planetariumsversjon)

Se også