eso1612nb — Pressemelding

Inni en himmelsk smelteovn

VLT Survey Telescope avbilder Fornaxhopen

13. april 2016

På dette nye bildet fra kartleggingsteleskopet VST (VLT Survey Telescope) ved ESOs Paranal-observatorium i Chile ser vi en spektakulær ansamling av galakser kalt Fornaxhopen. Den er å finne på den sørlige himmelhalvkule i stjernebildet Smelteovnen, eller Fornax på latin. Hopen huser en mengde galakser i alle mulige former og størrelser, og enkelte av dem bærer på spennende hemmeligheter.

Galakser virker å være sosiale dyr som liker å samle seg i store grupper kalt galaksehoper. Det er selvsagt gravitasjonskraften som er den egentlige grunnen til at galaksene i hopen holder sammen. Den gjensidige tiltrekningen skyldes store mengder mørk materie så vel som galaksenes lysende materie. Hoper kan inneholde alt fra rundt 100 til 1000 enkeltgalakser og måle mellom ca. 5 og 30 millioner lysår i diameter.

Galaksehoper har sjeldent en klart definert form eller yttergrense, så det er vanskelig å fastslå eksakt hvor de begynner og slutter. Like fullt har astronomer beregnet at sentrum av Fornaxhopen befinner seg om lag 65 millioner lysår fra Jorda. Den består av nesten 60 store galakser og omtrent like mange mindre dverggalakser. Galaksehoper som denne er vanlige i universet og viser tydelig gravitasjonens evne til å binde sammen store mengder galakser over store avstander.

I midten av Fornaxhopen ligger en såkalt cD-galakse – en galaktisk kannibal. Den har betegnelsen NGC 1399 og er den mest lyssterke av de fire diffuse, gulaktige objektene man ser til venstre i bildet. cD-galakser ligner på elliptiske galakser, men er mye større og har omfattende, lyssvake haloer omkring seg. Årsaken er at de har vokst seg større ved å sluke mindre galakser som på grunn av gravitasjonskraften trekkes inn mot midten av hopene [1].

Hvis man bare ser nøye nok etter, kan man finne tegn på at denne prosessen fortsatt er i sving. Ved hjelp av data fra ESOs kartleggingsteleskop VST har et forskerteam leder av Enrichetta Iodice (INAF – Osservatorio di Capodimonte i Napoli i Italia) nylig avdekket en meget lyssvak lysbro mellom NGC 1399 og den mindre galaksen NGC 1387 et stykke til høyre [2]. Denne broen, som aldri har vært observert tidligere og som lyser for svakt til å kunne sees på dette bildet, er litt blåere enn de to nevnte galaksene. Det betyr at broen består av forholdsvis unge stjerner som ble dannet i gassen som ble dratt vekk fra NGC 1387 grunnet gravitasjonstiltrekningen fra NGC 1399. Det ser altså ut til at NGC 1399 fortsatt holder på med å spise seg større på bekostning av sine naboer. Ellers i hopen finnes det imidlertid få bevis for at andre medlemmer vekselvirker med hverandre den dag i dag.

Nede til høyre i bildet ser vi den majestetiske spiralgalaksen NGC 1365. Den er et prakteksempel på en såkalt stavspiral, en galaksetype med en stavlignende struktur (av stjerner) tvers gjennom kjerneområdet, og med spiralarmer som slynger seg ut fra endene av staven. I likhet med mange andre galakser som er del av en større hop, har NGC 1365 mer å by på enn det man kan se ved første øyekast. Den er nemlig klassifisert som en Seyfert-galakse, hvilket betyr at den har en meget lyssterk, aktiv galaksekjerne med et supermassivt sort hull i midten.

Dette spektakulære bildet er tatt med VLT Survey Telescope (VST) ved ESOs Paranal-observatorium i Chile. Med et hovedspeil på 2,6 meter i diameter er ikke VST noe stort teleskop etter dagens målestokk. Teleskopet er likevel perfekt for å gjennomføre omfattende kartlegginger av nattehimmelen, takket være blant annet et meget stort, korrigert synsfelt og det spesiallagde OmegaCAM-kameraet med hele 256 megapiksler. VST kan raskt og effektivt ta dype bilder av store himmelområder, slik at de virkelig store teleskopene, som ESOs Very Large Telescope (VLT), kan bruke sin dyrebare tid til å undersøke utvalgte enkeltobjekter i detalj.

Fotnoter

[1] Bildet dekker bare deler av Fornaxhopens sentralområde. Galaksen i midten av en galaksehop er som regel den mest lyssterke, men ikke i dette tilfellet. Det mest lyssterke medlemmet er NGC 1316, som befinner seg i utkanten av Fornaxhopen og derfor ikke kan sees på dette himmelutsnittet. Denne galaksen er også kjent som Fornax A og er en av de kraftigste kildene til radiostråling på himmelen. Radiobølgene, som kan registreres med store antenner som er følsomme for denne type stråling, kommer fra to gigantiske strukturer som strekker seg langt ut i rommet på hver side av den synlige delen av galaksen. Energien som driver den kraftige radiostrålingen, genereres av et supermassivt sort hull i galaksens sentrum. To motsatt rettede jetstrømmer med høyenergetiske partikler strømmer ut fra området nær det sorte hullet. Radiostrålingen oppstår når jetene i høy hastighet pløyer gjennom den meget tynne gassen i rommet mellom galaksene i hopen.

[2] Forskningsartikkelen er publisert i Astrophysical Journal og har tittelen «The Fornax Deep Survey with VST. I. The extended and diffuse stellar halo of NGC1399 out to 192 kpc». Forfatterne er E. Iodice, M. Capaccioli, A. Grado, L. Limatola, M. Spavone, N.R. Napolitano, M. Paolillo, R. F. Peletier, M. Cantiello, T. Lisker, C. Wittmann, A. Venhola, M. Hilker, R. D’Abrusco, V. Pota og P. Schipani.

Mer informasjon

ESO, European Southern Observatory, er den fremste mellomstatlige astronomiorganisasjonen i Europa og verdens desidert mest produktive astronomiske observatorium. Organisasjonen er finansiert av 16 land: Belgia, Brasil, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Polen, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og Østerrike, samt vertsnasjonen Chile. ESOs ambisiøse virksomhet fokuserer på design, bygging og drifting av effektive bakkebaserte observasjonsanlegg for å muliggjøre banebrytende vitenskapelige oppdagelser. ESO spiller også en ledende rolle i å fremme og organisere samarbeid innenfor astronomisk forskning. ESO driver tre unike, verdensledende observatorier i Chile: La Silla, Paranal og Chajnantor. Ved Paranal har ESO oppført Very Large Telescope, verdens mest avanserte astronomiske observatorium for synlig lys, og to såkalte kartleggingsteleskoper. VISTA observerer i infrarødt og er verdens største kartleggingsteleskop, mens VLT Survey Telescope er det største teleskopet som er designet utelukkende for himmelkartlegginger i synlig lys. ESO er en viktig partner i ALMA, nåtidens største astronomiprosjekt. På Cerro Armazones, ikke langt fra Paranal, er ESO i ferd med å bygge European Extremely Large Telescope (E-ELT). Med en speildiameter på 39 meter vil dette bli det største «øye» i verden som skuler opp på himmelen.

Linker

Kontakter

Jan-Erik Ovaldsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Andreas O. Jaunsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Richard Hook
ESO Public Information Officer
Garching bei München, Germany
Tlf.: +49 89 3200 6655
Mob.: +49 151 1537 3591
E-post: rhook@eso.org

ESO i sosiale medier

Dette er en oversettelse av ESOs pressemelding eso1612 i regi av ESON, et nettverk av personer i ESOs medlemsland (samt noen utenfor ESO, som Norge) som fungerer som lokale mediekontakter i forbindelse med pressemeldinger og andre nyheter fra ESO.

Om pressemeldingen

Pressemld. nr.:eso1612nb
Navn:Fornax Cluster
Type:Local Universe : Galaxy : Grouping : Cluster
Facility:VLT Survey Telescope
Instruments:OmegaCAM
Science data:2016ApJ...820...42I

Bilder

VST-bilde av Fornaxhopen
VST-bilde av Fornaxhopen
VST-bilde av Fornaxhopen (med tekst)
VST-bilde av Fornaxhopen (med tekst)
Posisjonen til Fornaxhopen i stjernebildet Smelteovnen
Posisjonen til Fornaxhopen i stjernebildet Smelteovnen
Vidvinkelbilde av Fornaxhopen
Vidvinkelbilde av Fornaxhopen

Videoer

Zoom inn på Fornaxhopen
Zoom inn på Fornaxhopen
Et nærmere blikk på VSTs bilde av Fornaxhopen
Et nærmere blikk på VSTs bilde av Fornaxhopen

Se også