eso1625nb — Pressemelding

Dypdykk i Orion

Infrarøde VLT-bilder avdekker uventet mange objekter med liten masse

12. juli 2016

Aldri før har astronomer sett dypere inn i hjertet av Oriontåken enn disse nye observasjonene gjort med ESOs infrarøde HAWK-I-instrument på Very Large Telescope i Chile. Det spektakulære bildet avslører rundt ti ganger flere brune dverger og isolerte, planetstore objekter enn man tidligere har visst om. Oppdagelsen gjør at man kanskje må revurdere den gjeldende forklaring på hvordan stjernene i Oriontåken har blitt til.

Ved hjelp av det infrarøde HAWK-I-instrumentet på ESOs Very Large Telescope (VLT) har et internasjonalt forskerteam gjort de hittil dypeste og mest omfattende observasjoner av den berømte Oriontåken [1]. Ikke bare har studien resultert i et fantastisk vakkert bilde, den har også avdekket store mengder lyssvake brune dverger og isolerte, planetstore objekter. Brune dverger er «mislykkede stjerner», altså gasskuler som ikke er massive nok til at fusjonsprosessene kan starte i kjernen. Massegrensen mellom en enorm gassplanet og en brun dverg er ikke helt veldefinert. De nyoppdagede objektene med overraskende liten masse gir ny innsikt i hvordan stjernedannelsen har foregått i denne stjernetåken.

Den spektakulære Oriontåken er omtrent 24 lysår på langs og er synlig med det blotte øye som en diffus lysflekk i Orions sverd. Tåken utsettes for intens ultrafiolett stråling fra en rekke varme stjerner, noe som ioniserer gassen og får den til å lyse.

Fordi tåken ligger forholdsvis nær oss – bare ca. 1350 lysår unna Jorda – er den et perfekt laboratorium for å lære mer om stjernedannelsesprosessen. Forskerne er spesielt interesserte i å bestemme stjernepopulasjonens massefordeling, altså hvor mange stjerner som fødes med en gitt masse.

Amelia Bayo, teammedlem og medforfatter av forskningsartikkelen, forklarer hvorfor dette er så viktig: «Hvis vi finner ut hvor mange objekter med liten masse som eksisterer i Oriontåken, vil vi kunne lage mer nøyaktige teorier for hvordan stjerner vokser fram. Vi ser nå at måten disse uventede små objektene dannes på, avhenger av miljøet rundt dem.»

Dette nye bildet har vakt stor interesse fordi det byr på et vell av objekter med meget liten masse, hvilket tyder på at Oriontåken produserer langt flere av disse små objektene enn den burde sammenlignet med de funn som er gjort i andre stjernedannelsesområder.

For bedre å forstå stjernedannelsesprosessen teller astronomene hvor mange objekter av forskjellig masse det finnes i himmelområder som Oriontåken [2]. I andre stjernefødestuer har man tidligere sett at det ble dannet flest objekter med masser på omkring en fjerdedel av Solas. I Oriontåken identifiserte astronomteamet haugevis av objekter med mye mindre masse enn dette, noe forskere i tiden framover må prøve å ta høyde for i sine stjernedannelsesteorier.

De nye observasjonene antyder også at antall planetstore objekter fort kan være mye høyere enn tidligere antatt. Teknologien for å observere slike objekter eksisterer ikke per i dag, men et av de vitenskapelige målene til ESOs kommende European Extremely Large Telescope (E-ELT) er nettopp å oppdage slike kloder. Oppstart av E-ELT ventes i 2024.

«For meg gir resultatene våre et glimt inn i framtidens forskning på planet- og stjernedannelse. Det enorme antallet frittflygende planeter som vi i dag så vidt er i stand til å avdekke, gir meg håp om at vi kommer til å oppdage massevis av mindre, jordlignende kloder med E-ELT,» sier teamleder Holger Drass forventningsfullt.

Fotnoter

[1] Stjernetåker som den i Orion er også kjent som HII-områder (HII uttales h-2) ettersom de inneholder ionisert hydrogen. Det er i disse enorme interstellare gasskyene nye stjerner fødes.

[2] Denne informasjonen brukes til å lage det som kalles stjernenes «Initial Mass Function» (IMF), eller opprinnelige massefunksjon på norsk. Funksjonen viser fordelingen av den opprinnelige massen til stjernene i en stjernepopulasjon – med andre ord hvor mange stjerner som ble født med den og den massen. IMF-en gir forskere innsikt i opprinnelsen til den aktuelle stjernepopulasjonen. Det er derfor helt avgjørende å bestemme en så nøyaktig IMF som mulig, samt ha en god teori for å forklare hvorfor IMF-en til en gitt stjernepopulasjon ser ut slik det gjør.

Mer informasjon

Studien presenteres i en forskningsartikkel i journalen Monthly Notices of the Royal Astronomical Society: «The bimodal initial mass function in the Orion Nebula Cloud» av H. Drass et al.

Forskerteamet består av H. Drass (Astronomisches Institut, Ruhr-Universität Bochum, Bochum, Tyskland; Pontificia Universidad Católica de Chile, Santiago, Chile), M. Haas (Astronomisches Institut, Ruhr-Universität Bochum, Bochum, Tyskland), R. Chini (Astronomisches Institut, Ruhr-Universität Bochum, Bochum, Tyskland; Universidad Católica del Norte, Antofagasta, Chile), A. Bayo (Universidad de Valparaíso, Valparaíso, Chile; Max-Planck Institut für Astronomie, Königstuhl, Tyskland) , M. Hackstein (Astronomisches Institut, Ruhr-Universität Bochum, Bochum, Tyskland), V. Hoffmeister (Astronomisches Institut, Ruhr-Universität Bochum, Bochum, Tyskland), N. Godoy (Universidad de Valparaíso, Valparaíso, Chile) og N. Vogt (Universidad de Valparaíso, Valparaíso, Chile).

ESO, European Southern Observatory, er den fremste mellomstatlige astronomiorganisasjonen i Europa og verdens desidert mest produktive astronomiske observatorium. Organisasjonen er finansiert av 16 land: Belgia, Brasil, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Polen, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og Østerrike, samt vertsnasjonen Chile. ESOs ambisiøse virksomhet fokuserer på design, bygging og drifting av effektive bakkebaserte observasjonsanlegg for å muliggjøre banebrytende vitenskapelige oppdagelser. ESO spiller også en ledende rolle i å fremme og organisere samarbeid innenfor astronomisk forskning. ESO driver tre unike, verdensledende observatorier i Chile: La Silla, Paranal og Chajnantor. Ved Paranal har ESO oppført Very Large Telescope, verdens mest avanserte astronomiske observatorium for synlig lys, og to såkalte kartleggingsteleskoper. VISTA observerer i infrarødt og er verdens største kartleggingsteleskop, mens VLT Survey Telescope er det største teleskopet som er designet utelukkende for himmelkartlegginger i synlig lys. ESO er en viktig partner i ALMA, nåtidens største astronomiprosjekt. På Cerro Armazones, ikke langt fra Paranal, er ESO i ferd med å bygge European Extremely Large Telescope (E-ELT). Med en speildiameter på 39 meter vil dette bli det største «øye» i verden som skuler opp på himmelen.

Linker

Kontakter

Jan-Erik Ovaldsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Andreas O. Jaunsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Holger Drass
Pontificia Universidad Católica de Chile / Astronomisches Institut, Ruhr-Universität Bochum
Santiago / Bochum, Chile / Germany
Mob.: +491714890578
E-post: hdrass@aiuc.puc.cl

Amelia Bayo
Universidad de Valparaíso / Max-Planck Institut für Astronomie
Valparaíso / Königstuhl, Chile / Germany
Mob.: +56 981381715
E-post: amelia.bayo@uv.cl

Richard Hook
ESO Public Information Officer
Garching bei München, Germany
Tlf.: +49 89 3200 6655
Mob.: +49 151 1537 3591
E-post: rhook@eso.org

ESO i sosiale medier

Dette er en oversettelse av ESOs pressemelding eso1625 i regi av ESON, et nettverk av personer i ESOs medlemsland (samt noen utenfor ESO, som Norge) som fungerer som lokale mediekontakter i forbindelse med pressemeldinger og andre nyheter fra ESO.

Om pressemeldingen

Pressemld. nr.:eso1625nb
Navn:M 42, Messier 42, Orion Nebula
Type:Milky Way : Nebula : Appearance : Emission : H II Region
Facility:Very Large Telescope
Instruments:HAWK-I
Science data:2016MNRAS.461.1734D

Bilder

Infrarødt dypdykk i Oriontåken
Infrarødt dypdykk i Oriontåken
Utsnitt av VLTs nye infrarøde bilde av Oriontåken
Utsnitt av VLTs nye infrarøde bilde av Oriontåken
Juvelen i Orions sverd
Juvelen i Orions sverd

Videoer

Panorering over VLTs infrarøde bilde av Oriontåken
Panorering over VLTs infrarøde bilde av Oriontåken
Zoom inn på VLTs infrarøde bilde av Oriontåken
Zoom inn på VLTs infrarøde bilde av Oriontåken
Sammenligning: Oriontåken i synlig vs. infrarødt lys
Sammenligning: Oriontåken i synlig vs. infrarødt lys

Se også